Kveldsvandring

I går tok vi oss en liten kveldstur i nabolaget.  
Vi gikk til steder der vi aldri har vært før. 

Det er rart hvordan inntrykket en har fra motorveien ikke alltid stemmer med hvordan det egentlig ser ut et sted. Jeg har i hvert fall oppdaget mange flotte perler i området der hvor vi bor, som jeg ikke kunne forestilt meg at fantes. 

Tenk å bo her, da😍

I eplehagen

This man😎

Vi kikket på husene i området, også. Det har blitt satt opp noen nye funkishus (hvis det heter det) som er ganske fine. Tror jeg liker den stilen. 

Selv om jeg er litt romantisk av meg. 

Apropos romantisk; I dag har vi sett på Ann of Green Gables på Netflix. Den serien er bare så søt! Elsker historien, ja den er en av de få som får meg til å gråte😊 Anbefaler den. Stedet der hun vokser opp er også bare så nydelig, og det minner meg litt om der vi bor nå.

Uansett, det var gøy å oppdage nye steder🌲🌄

Susanne

17. MAI

Vi feiret nasjonaldagen i går🇳🇴

For første gang gikk de to eldste i tog. Eldstemann gikk med førskolen, og Lillemor gikk med avdelingen sin. Turen til toget i Svelvik er akkurat passe lang. Det aamme gjelder lengden på toget. 

Når jeg har så små barn liker jeg ikke så godt store folkemengder. Jeg klarer ikke å slappe av, for jeg må hele tiden følge med på hvor barna er hen. Og blir de borte, så vet man jo aldri hva som kan skje. Vannet er i nærheten, også. 

Så vi delte oss. De to eldste var med pappaen en stund mens jeg og Kathy tok med de to eldste til en liten lekeplass ved fergekaia i Svelvik. De to minste liker seg, i likhet med meg, best når det er rolig. 

Dette er naturmannen i familien. Han liker seg best ute, gjerne i sitt eget selskap.

Mimstemann har lært seg å gå😊

Klumpen😍

Etterpå dro vi på skoleleker. De to eldste deltok ivrig og fikk premie etter premie, mens jeg løp etter de to minste.  Barna var storfornøyde, for det er tradisjon at de  får spise så mye is de vil hver 17. Mai. 

Jeg er så takknemlig for at vi bor i et land med fred! Og jeg tenker at vi må ta vare på det vi har. På solidariteten, at vi er snille med hverande, ærlige og arbeidssomme. Det er jo det vi er kjent for, er det ikke?😊

Kathy’s andre 17. Mai-feiring.

I morgen har jeg eksamen i R1, et spennende men litt vanskelig fag. 😊

Susanne

Zao

Jeg fikk i oppdrag å teste et nytt sminkemerke som heter Zao for Cutshim. Sminken herfra har 100% naturlige ingredienser, er vegansk, økologisk og er ikke testet på dyr. Alt, til og med emballasjen er naturlig. I tillegg så er sminken refillbar, så man beholder emballasjen og kjøper ny sminke som fylles på. Koserveringsmiddelet som blir brukt i produktene er mikronisert sølv, som også er kjent foe å være antiseptisk.

Zao er et fransk merke som produseres i Italia. 

Disse fire produktene har jeg testet

Jeg har alltid vært fan av tanken på naturlig sminke tidligere, men har stort sett syntes at det ble for tørt.  Zao derimot, oppleves akkurat passe fuktig og er lett å påføre. Dette er gledelig, for jeg har lenge hatt lyst til å gå helt over til naturlig sminke. 

Til nå så har jeg testet foundation, blush, lip stick og øyenskygge, og jeg må bare si at jeg elsker alle! Fargene er nydelige og gir en fresh look med masse glød. I tillegg så holder de lenge. 

Silk foundation lever opp til navnet sitt.

Jeg har testet Silk Foundation i fargen 701. Denne har en fin kremet og luftig konsistens. Det følger med en spatel, som gjør det lett å få opp passelig mengde. Foundationen er lett å påføre og dekker passelig, sånn at huden ser naturlig jevn og fin ut. Jeg har alltid syntes at foundation er det vanskeligste å finne, men dette må være den beste jeg har testet. 

Silk foundation inneholder mandelolje, jojobaolje og sheabutter som gir fukt til huden.

Jeg valgte Pearly eye shadow i rosatonen 103. Øynene mine er grønnblå, og da er rosa, gull , sølv og lilla fint.  Øyenskyggen er lett å påføre, og  man kan variere om man vil ha det sterkt eller svakt. Jeg har valgt å bruke passelig mye, sånn at det ser mest mulig naturlig ut. 

 Med Zao pearly eye shadow, samt blush på kinnene.

Denne herlige øyenskyggen passer godt til grønnblå øyne!

Blushen gir et naturlig og fint resultat. Denne er enkel å legge, og jeg tror at den kan passe til de fleste hudtyper. 

Blush som gir liv i kinnene

Jeg pleier vanligvis å bruke en leppestift i min egen fargetone bare for å få jevnere lepper, men denne gangen så fikk jeg lyst til å prøve noe som var litt freshere. 

Så det ble en matt leppestift i rosa med litt usynlig glitter i fargen 461. Denne bruker jeg bare litt av, og det føles fint.

Sminken har emballasje av bambus, i tillegg til en liten tøyveske rundt.

I konfirmasjonen til søsteren min gikk jeg for en naturlig look med de fire nevnte produktene.

Vegansk, økologisk, ikke testet på dyr, naturlig… og veldig bra! Jeg kan virkelig anbefale Zao.

Susanne💛

Uten barna

For første gang på seks år så har jeg fått reise en hel helg alene. Siden jeg stort sett har ammet eller vært gravid, så har det alltid måttet bli med et barn eller to.

Men nå som Peter begynner å bli stor, så føles det greit å være borte en liten stund. I helgen skulle søsteren min konfirmere seg, og jeg fikk muligheten til å reise alene. Jeg elsker jo disse små søte barna, så det kjentes litt tungt å dra fra dem. Men samtidig så fristet tanken på å ikke ha så «mye tyngde på skuldrene». Det har nemlig vært mange flyreiser med baby i bæresele, der vi har måttet ha med masse ekstra bagasje, trøstet baby med ørevondt, og holdt ut med litt skriking, samt løping etter dem på flyplassen. Ikke så mye avslapning, med andre ord.

Så det ble til at jeg reiste uten dem denne gangen.

Og det har gått ganske greit! I helga så har jeg fått tid til å hjelpe til med forberedelser til konfirmasjonen, og vi har faktisk kunnet snakke samme  uten å ha barn rundt oss😊 I tillegg så har det vært hyggelig å snakke med de ørten slekningene mine som jeg ikke ser så ofte. Det har vært trivelig på alle måter.

Men pappa synes at jeg skal ta med barnebarna neste gang. Og det er helt greit. Men en gang i blant så er det lov å reise alene😇

Vi har posert på bilder, som seg hør og bør, ha ha. Jeg oppdaget at pappaen min ligner litt på Tony Stark, men ingen andre er foreløpig enig med meg😂:

Jeg, søsteren min og pappa.

Det ble to festligheter denne helgen. Først Elise sin konfirmasjon. Jeg var i tillegg så heldig at jeg ble invitert til å delta i fetteren til søsteren min sin konfirmasjon, også. Jeg kan legge ut litt flere bilder senere. 😊

Er så glad i familien min! Skulle ønske de bodde i nærheten.

Denne nordmørsbunaden er så nydelig! Særlig den grønne. Tror jeg ønsker meg en sånn selv.
Det har vært en fin helg. 💛

 

Ro

ha ro rundt seg er viktig for oss, Men hva innebærer det å ha ro? Betyr det mer enn bare å ha det stille i form av fravær av lyd?

Det siste året så har jeg erfart at ro kan eksistere i flere former og i flere settinger. På samme måte som at støyfinnes i de samme settingene. Støy resulterer gjerne i bekymringer, tristhet, nervøsitet eller rastløshet.

Det er ganske interessant hvordan støy kan inntre i livet. Det kan forekomme på facebook-veggen, eller i et vennskap. På TV´n i form av mange bilder, uttrykk og lyd, på Instagram, i kirker,i vennegjenger, i bøker og andre steder. Og med støy mener jeg ting som forstyrrer oss, og som hindrer oss i å ha en sunn orientering og utvikling, kjenne glede og frihet.

Facebook er et godt eksempel. Der kan det dukke opp alt fra triste nyheter, radikale og/eller manipulerende artikler, perfeksjonisme, eller hat. Basert på hvem eller hva vi følger.

Før  så  lot jeg alt mulig dukke opp på veggen min.  Men etter hvert merket følte jeg at det var forstyrrende. Ja, det ble rett og slett for mye! Alle triste nyheter gjorde meg bekymret og lei meg. For mange perfekte bilder ga meg en følelse av å være mislykket. Mange av de religiøst motiverte artiklene bar preg av å være unødvendig støtende, og førte bare til forvirrelse i tankene og i troen min.

Kanskje er det bare meg som er sensitiv, kanskje ikke. Jeg måtte uansett ta grep. Løsningen var å bli mer selektiv. Hver gang noe føltes forstyrrende på en usunn måte, sluttet jeg å følge de. Det hjalp å stille spørsmålet: Tar dette energi fra meg, eller gir det energi?

I tillegg til at dette hjalp, så var det godt å bruke mindre tid på Facebook generelt.

Dette lille eksperimentet førte til mye mer fred i tankene og sinnet mitt, og ble derfor utvidet til å gjelde mange flere arenaer i livet. Alt fra sosiale grupper til hva slags bøker jeg leste. Jeg kuttet ut MYE.. Dette var skikkelig godt for meg, og nå føler jeg mer ro.

Det er godt å ikke lenger kjenne på de «tusen øyne» , og høre på deres velmenende råd og meningene. Nå er det bare meg og mine aller nærmeste, aktivitetene jeg liker, en sosial event nå og da, troen min og en liten dose av sosiale medier.

Det er ikke alltid lett å forstå at noe forstyrrer oss på en usunn måte. Det kan som sagt være en usunn venn, litteratur som er villedende, et miljø der vi kan kjenne oss dømt av alles meninger eller der vårt rennome er skadet av rykter. Dette gir ikke ro, men støy.

Nå kan vi ikke kutte båndene med verden. Det hadde blitt litt vanskelig, og det er ikke nødvendig eller hensiktsmessig, heller. Så kanskje hemmeligheten ligger i dosen vi får av alt, og hvor flinke vi er til å sette grenser for oss selv.? Hvor mye vi ser av hva, og hvordan vi forholder oss til det? Hva vi kutter ut, og hva vi følger?

Måten vi kan gjøre det på, er spørre oss selv; Hva er nyttig, og hva er ikke? Er det nødvendig å følge alle humorsidene, og alle vennene fra ungdomsskolen? Er det greit å følge alle disse avisene, eller er de forstyrrende? Kan Instagram være ødeleggende i for store doser? Er det noe annet i livet som stjeler tid og energi fra meg?

Om svarene er ja, så er det kanskje på tide å ta en opprydding i livet. En liten vårrengjøring nå og da kan hjelpe.

Roen har i hvert fall fått større innpass i livet mitt, for nå er det er færre ting å bekymre seg for. Det er også fint at det er større rom til at fokuset kan være rettet mot de viktige tingene i livet. Dette kom som en følge av å bli selektiv. Av å tenke igjennom hvert område av livet som trengte opprydning.

Har du gjort eller tenkt noe lignende?

Susanne

Det har vært en stund siden jeg har skrevet nå. Tiden og kreftene mine har måttet gå til andre ting. Men nå har det åpnet seg en mulighet til å skrive litt igjen.

Akkurat nå så har vi besøk av den første au pairen vi hadde, Brigitta. så huset er nok en gagn fylt opp av foskjellige nasjonaliteter. Dette er andre gangen hun besøker oss etter at hun var her fra 2014 til 2015.

Det er utrolig å tenke på at det har gått to år siden hun var hos oss. Det kjennes ikke ut som at hun bare har vært borte mer enn en liten stund.
Men, som jeg sa til Kristian her om dagen: Det har snart gått ti år siden jeg og han møtte for første gang, og dette føles ut som to år, maks. Så opplevelsen av tid har endret seg mye fra den gang jeg var barn. Da jeg var barn gikk tiden veldig sakte, og hver dag opplevdes som én uke nå.

I dag har barna blitt underholdt og bortskjemt av disse to.😊

Det er kjekt ar vi har muligheten til å treffes igjen. Hun bor i Monterey i California, der hun går på college. Planen hennes er å utdanne seg til landskapsarkitekt i løpet av noen år.

I helgen var vi i bryllup. Nok et vennepar har giftet seg. Jeg sang og spilte piano, og fikk disse vakre blomstene som takk.

Peonene har kommet tidlig i år! Like vakre som alltid, og fremdeles så er de min favoritt-blomst!

Jeg likte spesielt denne vårlige fersken-fargen.

Det skal bli deilig med påskeferie nå. Og forhåpentligvis blir det litt mindre hektisk etter denne.

Ha en fin kveld😊
SusanneB

Stjernedryss

STJERNEDRYSS

LØRDAG, 14 JANUAR, 2017, 12:56

Å få barn til å gjøre det de skal er ikke alltid så enkelt. Det kan til tider bli et eneste stort mas. Selv om barna stort sett er snille og greie, så er det akkurat som om de ikke hører det vi sier når vi  ber dem om å rydde opp, kle på seg osv, og videre så er det slitsomt å hele tiden måtte be dem om å rydde, ta med tallerkenen og ikke slenge klær på gulvet.

Men nå i det siste har vi tatt i bruk et litt mer organisert belønningssystem, der vi gir barna en plan for hva de skal gjøre. De får deretter en stjerne når de har gjort det de skal. Vi er ganske rause med å gi dem stjerner, og disse kan løses inn i tre ting: 1. Penger (1 kr per stjerne) 2. Tid på iPad med serie på Netflix eller et pedagogisk spill, eller 3. Tur til Drammensbadet (ti stjerner).
Vi kommer nok til å endre «prisen» på ting derdom vi ser at det kommer veldig mange stjerner på planen, eller begrense iPad til maks én time hver dag. Men vi får se hvordan det går.

Uansett, barna elsker det enn så lenge. De ordner seg selv om morgenen, rydder av bordet, holder rommene ryddige, og er hyggelige mot hverandre.

Jeg tippet at det både skyldes deres store svakhet for iPaden, men også gleden over å få en stjerne.

Samtidig så har jeg fundert over hvor mye fokus man burde ha på belønning. Burde ikke barna utvikle en indre motivasjon for å gjøre ting? For eksempel: Holde rommet ryddig fordi det bidrar til trivsel, og ordne seg selv for å få en god start på dagen både for seg selv og for mor;) og videre, være med å dekke på og rydde av fordi det er høflig.

(Det er når de skulker unna disse oppgavene at det blir utrivelig. Da kan jeg kjenne meg som en mislykket mamma. Har jeg ikke gitt dem nok kunnskaper til å forstå hvorfor de burde hjelpe til? Har jeg ikke formet karakteren deres på en god måte? Og videre: Hjelper det å mase?)

Men jeg opplever fordeler med stjernesystemet som gjør at jeg vil bruke det. Jeg ser nå at dagene flyter litt lettere. Barna er hyggeligere mot hverandre (kanskje fordi de opplever mindre mas og heller en god del skryt) De er ivrige og hører bedre etter, fordi de vet at dersom de gjør noe de helt klart ikke har lov til.

Kanskje er barna er litt for små til å ha den ekte indre motivasjonen for å gjøre de rette tingene. Og da kan kanskje stjernesystemet hjelpe dem til å se at når ting blir gjort, så blir dagene bedre. Jeg håper at de vil se det, og selv få et ønske om å styrke holdningen sin. På denne måten kan vi jo si at det er et slags treningssystem?

På en annen side; vi voksne får jo også belønning når vi gjør de riktige tingene. Vi får det i form av lønn og frynsegoder, samtidig som vi selv ser fordelen av ikke-lønnbare resultater som f.eks et rent og ryddig hjem, anerkjennelse og vennskap osv.

På denne måten kan man jo si at stjernesystemet er helt greit.

Så, enn så lenge, drysser det stjerner her i heimen. Jeg håper at det varer, og at det kan være med på å styrke barnas karakter.

Ha en strålende fin lørdag!

Deilig med rutiner

Selv om det er deilig å ha ferie, så er det jammen meg godt å komme tilbake til vanlige rutiner igjen. Ferien har selvfølgelig gitt oss mange gleder: blant annet så har vi fått mye tid sammen, vi har spilt spill, snakket og kost oss masse med familie og venner. Men likevel så kjenner jeg at jeg kan få nok av ferie.

For når vi er i feriemodus kan vi etter hvert føle at vi mister grepet. Hverdagens gode rammer sklir ut, og forsvinner i en malstrøm av dårlige vaner. Vi spiser for mye, legger oss for seint og har ikke helt orden på hva vi skal gjøre og ikke gjøre. Og når det mangler orden begynner jeg å føle meg unyttig. Jeg føler at jeg ikke får gjort noe ordentlig (som å lese for, lære og bygge opp barna, eller utvikle meg selv) Og er det en ting som virkelig gjør meg irritert så er det følelsen av å være unyttig. Nå er det jo fint å bruke tid med barna, men dersom man ikke planlegger godt så kan det bli et sant kaos.

Noe annet som er godt med hverdagen er at jeg ikke trenger å føle meg som en levende underholdningsmaskin hele dagen. Vi tilbragte én uke av juleferien et sted der det var kuling eller full storm nesten hver dag. Dette var koselig og spennende de første tre dagene, men etter hvert begynte vi å savne det å kunne sende barna ut for å leke. Det ble til at vi hele tiden måtte finne på noe for å holde styr på dem. På toppen av alt dette så ble alle i familien vår syke med influensa. Og for de som ikke vet dette: Det er ikke lett å være en underholdningsmaskin når man har influensa.

Poenget mitt er ikke å klage, for det er fint med ferie. Men det er jammen meg godt å komme tilbake til det vante livet i vårt eget hus. Jeg liker tanken på at barna har et liv utenom hjemmet, der de koser seg med venner i barnehagen, kommer hjem, gjør de vante tingene før de går og legger seg. Samtidig så kjenner jeg meg bedre rustet til å gi de omsorg og oppfølging når rammene er faste.

I hvert fall når det er vinter, mørketid og dårlig vær. På somrene er det i grunnen ikke så farlig. Da kan vi bare rusle en tur ned på stranden og kjøpe en is. Vi kan fylle opp badebassenget og dra en tur til lekeplassen. Eller bare ligge i hengekøye mens barna hopper trampoline.. Ja, vi koser oss masse når det er sommer.

Uansett, det er veldig godt å være hjemme igjen og ha rutiner. Det er godt å se at kalenderen fylles opp med aktiviteter som vi skal gjøre. Dagene flyter lettere, da. Og forresten, så er været nydelig nå! Når gradene kryper nedover, og himmelen er blå trylles utsikten vår seg om til et vakkert maleri med rosa, hvitt og blått som base. Det ligger en egen ro over minusgrader! Så selv om vi hutrer så er gleden over å skue utover Drammensfjorden fra vinduet verdt det!

Og sist, men ikke minst: Er det en ting jeg liker så er det å være opptatt med å gjøre nyttige ting. Det gir en god følelse. Så takk og lov for hverdagen. I hvert fall enn så lenge. Kanskje det endrer seg når barna blir litt større:)

Denne klumpen er ti måneder nå! Vi koser oss masse!

Ha en nydelig mandag.

Susanne

Gripende

Her om dagen så jeg og søsteren en film som gjorde sterkt inntrykk på oss. Den handlet om en jente som vokste opp med to foreldre som mishandlet henne. Både fysisk, psykisk og seksuelt. Filmen heter «Precious» og er fra 2009. Vi fant den på Netflix.

Noe tristere enn barn som blir mishandlet finnes vel ikke. Når jeg hører triste historier som involverer barn, går det veldig inn på meg. Likevel så gikk det fint å se denne filmen, fordi den er så aktuell, (dessverre). Samtidig så gir den håp.

Precious har som sagt vokst opp med mishandling fra begge foreldrene. Hjemmet hennes er preget av vold, manipulasjon, svik og passivitet. Hun blir behandlet som en slave av både moren og faren. Hun er nå gravid med sitt andre barn, og har blitt kastet ut av skolen.

Det skjer nå noe helt uventet. Hun får en nemlig ny sjanse på en alternativ skole, der hun møter mennesker som er interessert i henne og historien sin. Hun får hjelp til å lære, og til å bli sterk nok til å gå videre i livet.

Filmen er svært spennende. Den har noen sterke scener (både seksuelle og voldelige), men jeg vil likevel anbefale å se den på grunn av det viktige budskapet, og fordi den på mange måter er psykologisk riktig. Jeg tror at den kan være en øyeåpner for noen. Filmen er gripende, med både triste og morsomme scener.

Kanskje finnes det en person som Precious i din klasse/arbeidsplass eller på skolen til barna dine? En som tilsynelatende er giddaslaus, men som lider av neglegt og dårlig oppfølging? En som har blitt overvektig som et resultat av mishandling? En som aldri har opplevd hvordan det er å være elsket?

Denne filmen kan hjelpe oss til å forstå at det ikke nødvendigvis bare er barnets skyld at det er overvektig/giddaslaus/deprimert. Ikke minst så har filmen en indirekte oppfordring til å bry oss om mennesker som ikke har det så bra.

Skuespillere:

Gaborey Sidibe, Mo’Nique, Paula Patton

Filmen har vunnet to Oscar.

Bare sammen

En ting vi prioriterer i vår familie, er at alle kan få litt tid sammen på tomannshånd. Siden vi har fått fire tette barn kan dette bli litt utfordrende å få til, selv om jeg er hjemmeværende mor. Uansett så er ønsket og tanken bak det hele at vi kan styrke båndene oss i mellom. Og ikke minst så kan vi bli kjent med hverandre uten at andre «blander seg inn».

På lørdag var det Lillemor og jeg som dro av sted. For oss så fungerer det best å dra ut av huset.

Vi dro til Gulskogen senter, som er mitt favorittsted her i Drammen. I hvert fall når det kommer til shopping.

Etter å ha kjøpt litt drikke, vandret vi rundt som om tid ikke eksisterte.

Det er litt deilig å bare være sammen uten at man er på et nødvendighetsærend. Ofte så er det jo gjerne slik at man må løpe fra butikk til butikk for å få tak i alt man ellers ikke har tid til å skaffe. Videre så må man hjem før da og da. Nei, vi bare dro av sted, og vi sa at vi ikke ante når vi kom tilbake.

Siden hun snart har bursdag, fikk hun velge ut noen klær fra Newbie. Vi fant blant annet en nydelig bluse og en denne fine cardiganen! Denne er nok min høstfavoritt når det kommer til barneklær!

Jeg prøvde en fluffy jakke fra Vila. Den var knallfin! Men jeg fikk ikke ha den på særlig lenge før Lillemor ville prøve den. Kjøpe den ville hun, også. Selv om den var alt, alt for stor. He he.

Tydeligvis så deler vi interessen for klær.

På Rituals fikk vi prøvd litt sminke, også. Eller, det vil si : Lillemor fikk litt rouge på kinnene sine.

Som sagt, så kan det være greit å være sammen på tomannshånd. Da kan barnet slippe å konkurrere om oppmerksomheten fra meg eller pappaen, og vi kan bli kjent hverandre uten å måtte bli forstyrret eller avbrutt. Man kommer i en annen setting, der søskenkrangling ikke eksisterer. Når de andre søskenene ikke er til stede, tror jeg også at hun slapper mer av.

Jeg har funnet ut at det beste er at vi faktisk går ut av huset. Vi trenger ikke nødvendigvis å dra så langt. Kanskje ned til stranda, eller til en lekeplass. Kanskje rusle rundt i skogen. Vi trenger heller ikke å bruke penger når vi gjør noe.

​Vi får se hvor vi drar neste gang.

Ha en fin søndag!

%d bloggers like this: